top of page

Pust ut

22. okt.
3 min lesing

I perioder har jeg hatt et lite prosjekt for meg selv som jeg har kalt Skriveglede. Reglene er enkle: Jeg setter meg ned og skriver om et tema som faller meg inn – eller kanskje finner meg – og jeg får maks 30 minutter. Når tiden er ute, er det stopp.

Jeg fant nylig igjen noen av disse tekstene. Denne skrev jeg 9. november 2023, og da jeg leste den nå, husket jeg nesten ikke at jeg hadde skrevet den. Det var merkelig nok litt som å lese noen andres tekst.

Så jeg har bestemt meg for å la den få stå akkurat slik den kom den gangen. Tretti minutter. Ingen plan. Ingen fasit. Bare: «Pust ut».



vann med vannliljeblader
Foto @ Merete Brandt



Pust ut – og kjenn hvor du er. Akkurat nå. 

Pust ut – og kjenn hvem du er. Akkurat nå.


Vi har så lett for å glemme å stoppe opp, glemme å ta pause, glemme å kjenne etter. Vi jager stadig fremover, videre. Det er så mye vi må gjøre, så mye vi må utrette, så mye vi skal oppnå. Til slutt husker vi ikke hvorfor vi i det hele tatt skal oppnå det vi er ute etter, men vi jager videre uansett. Vi jager etter målløse mål og meningsløs mening. Puster inn, puster inn, puster inn. Stadig noe nytt, stadig noe mer. Vi må rekke, vi må orke, vi må. Vet ikke hvorfor. Men vi må.


Hvor ble det av utpusten? Hvor ble det av pausen? Vi har fylt tomrommet og mellomrommene til randen, så de finnes ikke lenger. Men vi trenger å puste ut, stoppe opp, kjenne etter. Hvor er jeg, og hvorfor er jeg der? Hvor er jeg på vei, og hvorfor skal jeg dit? Går jeg på autopilot? Eller er det bevisst at jeg haster ubevisst av gårde? Uten å kjenne etter, uten å kjenne meg selv? Vet jeg hva jeg holder på med, og skjønner jeg hvilket liv jeg skaper for meg selv? At det er jeg som skaper livet mitt?


Når tomrommet er for fullt, kjennes det fullpakkede livet tomt. Jeg er hul, tømt for mening. En ferdigprogrammert robot som virrer dit den er programmert til å virre, for å utrette det den er programmert til å utrette. Hvem var det som skapte dette? Hvem var det som lot dette bli programmert? Jeg kan vel ikke si fra meg ansvaret for mitt eget liv, men når tomrommet er fylt med meningsløshet, blir det for vondt og vanskelig å stoppe opp. Å puste ut. Å kjenne hvor jeg er og hvem jeg er – akkurat nå. 


Men hva om jeg puster ut smerten? Tillater den, ser den, og puster den ut? Og gir meg selv enda et utpust, en ny mulighet til å gi slipp? Til å puste ut smerten, puste ut meningsløsheten, puste ut tomheten. Sånn at det blir plass til stillheten i tomrommet? 


Og la stillheten tale.


Der – i stillheten, på utpusten, i utkanten av utpusten – ligger nye begynnelser. Nye muligheter spirer i havet av stille ro. Der har de plass til å vokse, vokse seg så store at de blir synlige for oss. Så store at vi kan kjenne dem i oss. Når vi stopper opp og puster ut. Nye stier tegnes opp, og vi kan igjen velge veien, velge hvor vi skal og hvem vi vil være. Vi kan vandre bevissthetens vei, kjenne jorden under føttene for hvert eneste steg vi tar, kjenne at vi trår der vi skal. Kjenne gleden for hvert skritt, hver oppdagelse.


Og plutselig er alt annerledes. Og jeg er annerledes. Fordi jeg nå er meg.


Så pust ut – og kjenn hvor du er. Akkurat nå. 

Pust ut – og kjenn hvem du er. Akkurat nå.

Og gå mot der du er hjemme.


Kommentarer


Kontakt

E-POST: post@kyb.yoga

TELEFON: 47 666 456

© 2020 Kundaliniyoga Bergen

Besøksadresse

Totlandsvegen 2, 5224 Nesttun

Inngang E

​

Vestland, Norge

bottom of page