Prosjekt Bevissthet
Jeg satt på yogamatten en tidlig morgen for mange år siden. Gjorde ryggfleksen min som vanlig, en myk bevegelse av ryggraden i takt med pusten, mens jeg lydløst mantret «sat nam, sat nam» — «sannhet er min identitet». Eller slik det traff meg den morgenen: «Lever jeg sant?» Og det stakk til i meg da det neste spørsmålet plutselig formulerte seg og bredte seg i hele kroppen: «Men du, hvis du faktisk har det så bra som du sier til deg selv og alle andre, hvorfor går du da rundt og gråter hele tiden…?» En ny bevissthet om meg selv og mitt liv åpnet seg, og akkurat der og da var det smertefullt. «Jeg lyger jo, jeg later som!»
Det ble begynnelsen på en livsprosess som fortsatt pågår, og som aldri vil bli helt ferdig. Og når jeg ser tilbake, var det der mitt Prosjekt Bevissthet virkelig startet. Du vet det der med tannkremen: Når den først er presset ut av tuben, kommer den ikke inn igjen. Jeg har to brødre som begge gikk, snakket og gjorde rare ting i søvne da vi var barn. En sen kveld fant vår mor en av dem stående på badet, og i søvne prøvde han å overføre tannkrem fra én tube til en annen. Han visste ikke hvorfor han gjorde det, og han fikk det ikke til. Neida, det er ikke helt det samme som å prøve å få tannkremen tilbake i tuben, men det var en lignende øvelse, og det er fryktelig vanskelig! Det er sånn med bevissthet også. Noe man virkelig har sett, kan aldri gjøres helt usett igjen. Når tanken er tenkt og ordene er sagt, kan det ikke avtenkes og avsies. Et spørsmål som er stilt, kan ikke avspørres. Man kan selvsagt velge å se bort, men det er noe annet enn å aldri ha sett. Bevissthet kan komme plutselig, uventet og til og med uønsket, men det kan også komme som resultat av langvarig og hardt arbeid.
Jeg er opphengt i ordet bevissthet. Jeg kommer stadig tilbake til det. Det slenges rundt i yoga, selvutvikling og hverdagsliv, og det kan kjennes stort, høytidelig og vanskelig å gripe. Likevel er det noe hverdagslig ved det. Så hva mener vi egentlig når vi snakker om å bli mer bevisste?
I dagligtalen bruker vi bevissthet både om å være våken og om å være klar over noe. I filosofien blir spørsmålet raskt mye større: Hvordan kan det ha seg at vi i det hele tatt har en subjektiv opplevelse av verden og oss selv? For meg handler bevissthet også om å være klar over at jeg ikke vet alt. Det minner jo om den sokratiske tanken om å vite at man ikke vet — noe noen nylig gjorde meg bevisst på! Men jeg er ikke ute etter en bestemt definisjon her. Jeg bruker ordet romslig, om alt fra våkenhet og selvinnsikt til oppmerksomhet, kroppsnærvær og subjektiv erfaring.
Men bevissthet i praksis da? Er det å legge merke til egne mønstre? Å gå mindre på autopilot? Å tåle å se seg selv tydeligere? Jeg tenker at det er alt dette, og mer til.
Bevissthet gjør oss ikke automatisk klokere og bedre. Det gir ikke nødvendigvis bedre valg, men det kan gi større valgfrihet. Bevisstheten kan skape et lite mellomrom mellom automatikk og handling. Jeg kan fortsatt svare «Bra!» selv om jeg egentlig ikke har det bra – men hvis jeg legger merke til at jeg gjør det, finnes det plutselig en mulighet for at jeg en annen gang velger annerledes.
Når jeg oppdager at jeg tilpasser meg mer enn jeg egentlig vil, eller at jeg lar hodet overstyre det jeg kjenner i kroppen, åpner det seg en mulighet til å endre disse mønstrene. Og akkurat det med å kjenne i kroppen er en viktig del av å være bevisst! Kjenne pusten, kjenne føttene mot bakken, kjenne uroen i brystet, kjenne sommerfuglene i magen — alt dette gjør meg mer levende, mer til stede og mer bevisst. Når jeg glemmer å være i kroppen, blir jeg lettere svevende bevisstløs rundt.
Min bror var ikke våken da han ville flytte tannkrem mellom tubene. Og da han våknet og prøvde på nytt, gikk det ikke bedre. Forskjellen var at han nå skjønte hva han holdt på med, og at det var fånyttes. Han ble bevisst på det. Det var ingen stor innsikt, men han var våken og kunne se mer. Bevissthet handler ikke bare om å finne de rette svarene og vite. Det handler om å våge å stille spørsmål, ta seg tid til å undre seg og åpne for å se mer. Ikke bare med øynene. Men å se med hele kroppen, med hjertet og med sjelen. Slik jeg plutselig gjorde den morgenen på matten.
Velkommen hit til denne bloggen. Jeg har ikke alle svarene. Men jeg synes det er interessant med alle spørsmålene. Og dette er et sted for å undersøke hva det vil si å leve mer våkent.
Kommentarer